Strømmen Vel sørget for bekransningen av bautaen ved Strømmen kirke på nasjonaldagen i år.

Tobias A. Sveum Isaksen holdt tale på vegne av velforeningen.

Tale fra bekransningen av bautaen

Denne bautaen er reist til minne om Skedsmos 45 falne i krigen.

Dette er ikke bare et tall. Det var 45 mennesker. De var noens barn, noens foreldre, naboer og venner. De kjente lukten av vårronna, sagflis og jern, hørte lyden av togene som rullet gjennom Strømmen, så Sagelva og Nitelva i vårflom. De hørte til her, slik også vi i dag hører til her.

Likevel er det reist en bauta i stein til deres minne, fordi deres liv ble revet bort av en krig de ikke valgte – men som de valgte å stå opp imot.

Når vi samles 17. mai, er det lett å tenke på dette som en dag for flagg, is og barnetog. Og det er det også. Vi skal feire. Men akkurat her, akkurat nå, minnes vi det grunnlovsdagen handler om – det vi faktisk feirer: møtet mellom friheten vi tar for gitt – og prisen som ble betalt.

Grunnloven ble skrevet i 1814, samtidig som kanonene dundret i Europa, og små nasjoner måtte kjempe med livet som innsats for å bli hørt. Grunnloven var modig. Den var framoverlent. Den sa: Makten skal ikke ligge hos én mann, men hos folket. Staten skal bygges på lov, ikke på maktpersonenes vilje. Den sa også at hvert menneske har rettigheter og friheter som ingen tyrann eller hær skal få stjele fra oss – noen gang.

Det er lett å tenke at den Grunnloven som ble skrevet på Eidsvoll er evig … At den alltid vil beskytte oss, vårt samfunn, og vår frihet. Men 9. april 1940 ble vi brutalt minnet om at Grunnloven, og den friheten den har skapt, ikke forsvarer seg selv. Det gjør mennesker.

Mennesker som dem vi minnes ved denne bautaen. Barn, foreldre, venner og naboer. De kunne valgt stillhet. De kunne tenkt: «Krigen angår ikke meg.» I stedet valgte noen å gjøre motstand, hjelpe andre – og sette friheten høyere enn sine egne liv.

Det er disse valgene, summen av mange enkeltmenneskers mot, som gjør at vi i dag kan stå her fritt og synge: «Ja, vi elsker dette landet.»

Men vi må ikke glemme at historien fortsetter. Den sluttet ikke med frigjøringen i 1945 og ordene «aldri mer».

Vi må ikke glemme hvor sårbart demokratiet og friheten vår egentlig er.

I dag, 81 år etter frigjøringen, når vi slår på nyhetene, ser vi igjen krig i Europa. Vi ser byer i ruiner, familier på flukt, barn som lærer forskjellen på luftalarm og stillhet før de lærer alfabetet. Vi ser mennesker drepe og dø for grenser, for makt, for hat.

Over hele verden er demokratiet under press. Rettsstaten trues. Vi ser sannheten dø under vekten av løgner spredt av dem som ikke vil oss vel.

Da er det fristende å si: «Dette er langt borte. Dette angår ikke oss.»

Men denne bautaen – dette krigsminnesmerket – svarer oss: Det angår oss. Alltid. Spørsmålet er: Hører du etter?

For det var mennesker her, på Strømmen, som trodde de levde i et lite, trygt hjørne av verden. Men som plutselig sto i skyggen av en fremmed makt, med ordre, forbud og frykt som hverdag.

Historien lærer oss én ting: Demokrati er ikke en tilstand. Det er en oppgave. Frihet er

ikke et trofé. Det er noe vi må velge – igjen og igjen – og igjen.

Og da er spørsmålet til oss som står her i dag: Hva er vårt valg? Hva er vår oppgave, på Strømmen, akkurat nå?

Vår oppgave er ikke å sitte hjemme – men å bygge fellesskap. Ikke tro at andre beskytter oss – men å ta ansvar. Skille sannhet fra usannhet. Bidra i lokalsamfunnet – bruke stemmeretten og ytringsfriheten som Grunnloven gav oss.

Det begynner i det nære: Et sterkt lokalsamfunn er ikke bare et sted med fine hus og hager. Et sterkt lokalsamfunn er et sted der folk stiller opp for hverandre. Der unge og eldre kan gå trygt hjem om kvelden. Der innbyggere får et «hei» før de får et skjema. Der vi ikke deler oss inn i «oss» og «dem», men sier «vi». Det er slik vi blir motstandsdyktige mot trusler og ufrihet.

Det er derfor vi legger ned krans ved dette krigsminnesmerket i dag.

Ikke som et årlig ritual, men som et løfte. Et løfte om at Strømmen skal være et sted:

• der vi står opp mot urett, selv om den ikke rammer oss selv,
• der vi forsvarer sannheten i en tid hvor løgn roper høyest,
• der vi holder fast ved at ingen – ingen – er mindre verdt enn andre.

Et løfte om at vi vil ta vare på den skjøre friheten som går fra Eidsvoll i 1814, via motstandsarbeidet under krigen, gjennom generasjoner som har bygget landet – og fram til oss som står her nå. Friheten og demokratiet er ikke urokkelige. Men de kan forsterkes av oss.

Det er derfor vi legger ned denne kransen i dag.