I år er han aktuell med en ny bokutgivelse om Strømmen, Sagelva 1520/2020 – En fortelling om verdiskaping gjennom 500 år, fra Sagelvas kilder til Nitelvas bredd, der han har vært hovedredaktør. Vårt Strømmen møter Steinar Bunæs på Trevar’n, et hus med masse historie som gir en fin ramme til vår samtale med strømlingen.
(Artikkelen fortsetter etter annonsen)
Steinar Bunæs ble født i 1939 og bodde sine første 19 år på Strømmen. Etter å ha fullført gymnaset i Lillestrøm, satte han kursen mot Trondheim der han bodde i fire og et halvt år mens han gikk på ingeniørstudiene på Norges Teknologiske Høgskole (NTH), nå kjent som NTNU. Deretter gikk ferden tilbake til Østlandet, der han bodde i Oslo, på Solvangen og til slutt 17 år på Skedsmokorset før han flyttet «hjem» til Strømmen igjen.
Tilbake på Strømmen – enormt lokalt engasjement
I 1988 flyttet han tilbake til Strømmen og barndomshjemmet.
– Broren min bor i USA, og da ble det naturlig at jeg overtok barndomshjemmet, sier Bunæs.
Funkisboligen ved Bråte ble bygget av foreldrene i 1937, og der bor han med kona som han har holdt sammen med i 57 år, helt siden studiene i Trondheim. De har fire barn, 11 barnebarn og to oldebarn.
I 1990 ble Bunæs styremedlem i Strømmen Vel, og det var starten på hans lokale engasjement på Strømmen.
– Jeg var leder i to perioder i foreningen, forteller han, men det var bare starten på hans lokale engasjement som også inkluderer Sagelvas Venner, Trevar’ns Venner og også Skedsmo historielag.
Trevar’n der vi møtes, ble restaurert i første del av 2000-tallet, og han deltok aktivt i dette arbeidet.
Utenom lokalt engasjement og interesse for historie, holder den spreke 81-åringen seg i fysisk form med golf om sommeren og ski om vinteren.
I 2009 fikk Steinar Bunæs prisen Årets Strømling, for sitt arbeid for Strømmen. Strømlingen-prisen deles ut gjennom et samarbeid mellom Strømmen Vel og Strømmen Sparebank.
Interessen for Strømmens historie ble vekket
Hvordan fikk du interesse for historien til Strømmen?
– Da jeg kom tilbake til Strømmen, fikk jeg øynene opp for at Strømmen hadde en plass i en større sammenheng, svarer historikeren.
Sagelvas Venner ble etablert i 2002, og Bunæs var med på guidekurs for å kunne fortelle om Sagelvas historie. Et par år senere laget Alf Stefferud og Steinar Bunæs heftet «Sagelva med landskapet omkring gjennom fem hundre år», som ble utgitt av foreningen og trykket opp i 3.000 eksemplarer.
«Er det noe historie å skrive om på Strømmen da?» var det noen som spurte da det var snakk om hefter og bøker om Strømmens historie. Det ga strømlingen mer inspirasjon til å skrive.
– Jeg fikk litt blod på tann, forteller Bunæs.
I 2006 kom hans første bok ut, utarbeidet sammen med Alf Stefferud. Strømmen I – Historier om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850 ble utgitt av Strømmen Vel og Sagelvas Venner, først i 2.000 eksemplarer, men det var større interesse for boka enn ventet og det ble trykket opp ytterligere 1.000 eksemplarer av boka.
Selv om boka nå er kjent som «Strømmen I», var ikke «Strømmen II» som kom i 2008, påtenkt fra starten av. De fire første publikasjonene strømlingen var involvert i, ga nettoinntekter på mer enn en million kroner, og mye av dette bidro til å finansiere Strømmensaga som ble reist i Mølleparken i 2009. Årets bokutgivelse i forbindelse med 500-årsjubiléet for sagindustrien i Sagelva, blir Bunæs sin 15. bok / hefte om Strømmens historie.
I tillegg til de historiske bøkene og heftene om Strømmen, har Bunæs også vært involvert i nettstedet Lokalhistoriewiki siden 2008, og fra 2014 som prosjektleder for et prosjekt i Tekna (Teknisk-naturvitenskapelig forening), Samkult, som omhandler samferdsel, kultur og teknologi.
Hva synes historikeren har forandret seg mest på Strømmen?
Siden han hadde sine barneår på Strømmen under andre verdenskrig og vokste opp på stedet, har Bunæs opplevd mye av historien og også endringene som har skjedd på Strømmen.
Et av barndomsminnene er fra han var til stede under en fotballkamp på Strømmen, en vennskapskamp mellom Strømmen IF og et sammensatt engelsk lag like etter at krigen var slutt. En av spillerne ble skadet, og han husker spesielt at spilleren ble hentet av militærpoliti i en jeep som kjørte rett ut på banen. Han husker også at sivile vaktmannskaper bar gevær på skulderen under matchen.
Fra krigen husker han også at mengder av militært utstyr ble fraktet med tog som tyske soldater lesset av på stasjonens store godsområde. Bråtebrua ga ungene en førsteklasses tilskuerplass.
Den store brakkeleiren som tyskerne bygde ved Gamleveien er et annet sterkt minne, og den siste av de 20 brakkene ble stående helt til starten av 1960-tallet.
Hva synes du har forandret seg mest her?
– Hele den gamle delen. Alt foregikk langs Strømsveien før. Nå er det senteret. Og sterk vekst, mener han, og legger til at det har blitt annerledes å bo her.
– Jeg kjente og hilste på alle i gata jeg bodde i den gangen, avslutter Bunæs.
